Min kjære Snute

Dette er ikke et innlegg om mat, men et innlegg til min aller beste venn. Min kjære Snute som vi måtte avlive på mandag. Katten som jeg har hatt siden jeg flyttet hjemmefra. Katten som var ung og skulle ha mange flere år sammen med oss.

For snart 4,5 år siden skulle jeg dra å møte en katt som skulle omplasseres. Jeg så for meg en sort katt med hvite poter, men sånn ble det ikke. I sofakroken lå en liten tigergutt som jeg ble fortalt ikke snakket med fremmede og var litt skeptisk. Men med en gang jeg satt meg ned på gulvet hoppet han ned, kom bort,  og begynte å slikke meg på hånden. Fra den gang har det vært oss to. Han, som etterhvert fikk navnet Snute, har alltid fotfulgt meg. Han har alltid passet på og har stortsett alltid vært skeptisk til andre.

Han har vært en bølle til tider, men også den mest kosete katten jeg har møtt. Når pleddet kom fram i sofaen spurtet han avgårde for å ligge på fanget. Hvis han så at jeg var lei meg kom han for å kose, og han kom alltid løpende til døra når jeg kom hjem.

Han var en skravlebøtte uten like, og noen ganger skravlet han nesten hull i hodet på oss hjemme. Men han hadde alltid så mye å si når vi kom hjem. Han skulle fortelle om dagen sin. Det skulle jo bare mangle.

Han var også et matvrak. Hvis det sto et yoghurtbeger tilgengelig eller en skive med prim hadde han hodet i det før det gikk an å stoppe han. Og hvis det var reker til middag satt han som et tent lys og ventet på at vi skulle miste en som han kunne få spise.

Snute elsket livet på verandaen. Han kunne ligge der ute i timesvis og kikke på verden. Men stortsett ville han helst løpe ut og inn. Spesielt om døren ble lukket. Han hatet dører som ikke var åpne. Det var ikke nødvendigvis sånn at han ville inn der, men døra måtte være åpen. Han måtte ha muligheten.

I viterhalvåret når verandaen ikke var varm og god tilbringte han meste parten av tiden på badet. Varmekablene var hans god venn. Det var springen på badet også. For ingen vannskål kunne toppe rennende vann fra springen.

Snute var en fantastisk venn. Jeg hadde aldri trodd jeg kunne få en så god venn som han i et dyr. Vi fikk bare litt over 4 år sammen. Jeg skulle ønske det i hvert fall kunne vært 10 til, men sånn ble det ikke. Mandagsmodellen vår døde på en mandag. Han fikk nyresvikt i altfor ung alder, men jeg vil bare takke for at jeg ble kjent med deg, Snute. Jeg ble så ufattelig glad i deg. <3